Min første vlog!

Hei. Her er min første vlog ute. Her viser jeg fram leiligheten vi bor i. Har tenkt på det en stund og endelig fikk jeg startet med videoblog også. Så fremover kommer jeg til å blogge og vlogge. xoxo ida.

Lenge siden sist!

Hei!

Nå er det lenge siden jeg har blogget. Jeg har hatt en liten nedtur igjen med mangel på motivasjon og lyst. Men kommer alltid tilbake og nå skal jeg jaggu skjerpe meg! det er fordi når jeg ikke har rutiner eller gjøremål i hverdagen blir det psykiske påvirket også negativt. Dagene blir da bare fult med sykdom og negative tanker. Det er en krevende balansekunst det å gi sykdommen akkurat passe oppmerksomhet i hverdagen. Tiden som har gått der jeg ikke har blogget, har gitt meg tid til å tenke på hvordan jeg skal blogge videre. Det kommer fortsatt til å være tanker og følelser rundt sykdom men vil ikke ha en blogg med bare negativitet. For det kan bli litt trått å lese for dere i lengden. Så framover vil jeg skrive både om sykdom og ukens høydepunkter og ting jeg gjør i hverdagen som får dagene til å gli litt bedre sånn som for eksempel å ha en rutine på bloggingen å følge det er egentlig viktig for meg for å føle at jeg gjør det beste ut av livet på tross av utfordringene. 

En ting til som jeg pleier å gjøre for å pleie det psykiske er å møte mamma på lunsj ca en gang i uken. Det setter jeg utrolig pris på at mamma tar seg tid til å ta med meg en tur ut for å få sosialisert meg å får kommet meg ut litt. Forrige gang måtte vi også handle litt klær til meg da jeg faktisk siden høsten, gått opp 11 kilo!!! Det er UTROLIG BRA. Da er jeg ikke underernært lenger og har litt å gå på når jeg har disse nedturene. Utrolig hva de kiloene gjorde med selvtilliten min også, Klapp på skuldra for det!





Neste innlegg som kanskje kommer ikveld skal jeg dele min nye hobby som jeg prøver ut og som så langt gir meg glede med at jeg skaper eget kunstverk! 

Sjelens temperaturmåler

Som de fleste vet sliter jeg med deppresive tanker og angst. Når jeg har en dårlig periode med det fysiske blir det psykiske dårligere også. For at vi skal ha det bra, er vi avhengig av nærhet til andre mennesker, et sted å bo, nok mat og nok penger å leve for. Å ha noe meningsfylt å gjøre gjennom arbeid eller aktivitet er også viktig. Hvis vi får problemer med ett eller flere av disse områdene, kan vi få følelsesmessig problemer som depresjon. Da er det ikke så rart at tankene mine ofte er negative når jeg er kronisk syk, uten jobb og lite sosialt nettverk.

Følelsene våre kan kalles sjelens temperaturmåler – de er en veiviser gjennom livet og forteller oss om noe er galt. Hvis du er redd, er en naturlig reaksjon å forsøke å komme bort fra det som gjør deg redd. Alle håndterer følelser på ulike måter. Iblant kan følelser og tanker virke kaotiske og vanskelige å sortere eller komme bort fra. Slik er mine følelser ofte. For å klare å snu følelsene til en mer positiv retning må man gjøre noe tiltak. Det første er å erkjenne at man trenger hjelp til å håndtere problemet. Deretter kan man gjøre småe tiltak som å gjøre noe som gjør deg glad hver dag osv. Jeg har heldigvis lenge erkjent at jeg har det vondt psykisk men så er det ikke så lett å gjøre noe med det som alle terapeuter og råd sier da jeg er syk og ikke i stand til å trene eller gjøre no fysisk som gjør meg dårligere. Trikset til meg selv er å sminke meg slik at jeg føler meg vell. Dermed enten skrive et blogginnlegg som får meg til å føle meg nyttig eller spise noe godt og se på god tv. Eller ringe en venn. Men kommer ikke så mye lengre enn det og da er det fort at de vonde tankene kommer tilbake desverre. Det som også gjør litt vondt er når jeg har sminket meg å føler meg vell utenpå så er det lett for andre å si: åhh så godt du ser ut, du har det vell mye bedre nå. Da kan jeg svi litt inni meg. Ikke fordi de mener det jo bare godt. Men jeg vet hvor mye smerter jeg har inni meg og at sminken er et steg i å føle meg vell når tanker og følelser er vonde å bære.  På torsdag skal jeg spise lunsj med mamma, noe vi gjør innimellom som jeg setter stor pris på. Jeg gleder meg hver gang da det ikke er så mye som skjer for meg i hverdagen så blir fort deprimerende å være hjemme med sykdom hele tiden. slenger med bilder fra dagen!

Imponert og sliten

Har sett på episodene av petter uteligger på sumo der han har med seg gjengen på tur. Det er så bra det han gjør og helt utrolig at en mann kan gjøre så mye forskjell. Blir helt rørt av å se på. Og når de forteller hvordan de føler så kjenner jeg meg mye igjen av tankene og vonde følelser de sitter inni med som å føle seg alene og utenfor i samfunnet. De fleste rusmisbrukere bruker rus for å finne en trøst i elendigheten, eller for å komme vekk fra vonde tanker. Jeg som er moderat/alvorlig syk forstår at det fort gjort å gjøre det, selv om jeg vet at det er ikke et verdig liv å leve. Uansett så ble jeg utrolig rørt av disse menneskene som klarer å gjennomføre og at turen med petter endret livssituasjon dems så drastisk til en positv retning. Hva synes dere om serien?

Jeg har hatt noen virkelig tøffe dager i det siste med forstoppelse igjen som er så vondt. Gang på gang må jeg ligge timesvis på badet med blod og avføring som jeg må skrape ut med svette og tårer. Jeg driter i hvor ekkelt det høres ut fordi det er den tragiske sannheten som får meg til å lure på om utlagt tarm hadde vært bedre.(altså er bare noe som poppa i hode) Det er nokk ikke mange som hadde delt dette men jeg bryr meg ikke lenger fordi jeg har det så vondt! I morgen skal jeg kontakte legen å si at jeg må få haste hjelp fordi jeg klarer ikke å ha det så ille og jeg ødelgger endetarmen. Har brukt klyster i et år så slimhinnene er nokk allerede blitt en del ødelagt. Nå har jeg tatt så mye olje at jeg har heldigvis andre veien og da blir man slapp og svimmel og når jeg er dårlig må andre ting en ME så blir ME'n værre også. Så vi får se hva legen sier.
Ida:)

Colakaker oppskrift!

God morgen lesere! Da er jeg kommet hjem fra Trøndelag. Gjett om jeg jeg er sliten fra 7 timer kjøring. Det verker i alle ledd og føler meg som en utørket sitron. Så nå er det bare å ligge å dra seg på soffaen til formen blir bedre. Tenkte siden jeg er så sliten så kan jeg dele en oppskrift på colakaker som jeg fikk av min søte farmor når jeg var hos henne i trøndelag.  Jeg smakte på hennes colakaker når jeg var der og de var så sinnsykt gode så måtte bare få den oppskriften slik at jeg kan lage det å kose meg og dele med dere.

Colakaker:

200 g farin
200 g smør

Dette rører til en hvit røre.

300 g mel
2 ss potetmel
1 ts natron
1 ts bakepulver
2 ts vanilje sukker
1 ss sirup

Dette røres sammen med resten av den hvite røren.
Så ruller du det på brette med bakepapir til avlange pølser og deler de i hvor lange du vil ha kakene.

Ovnen skal stå på maks 180'c , kommer an på hvilken ovn du har. Også sa hun at jeg måtte bare følge med å ta de ut når de ser ferdig ut. Så må nokk prøve meg fram. Typisk oppskrifter fra eldre at de går på magefølelse. Hehe

Lykke til! Og god appetitt;))

Et lite stopp:)

Nå har vi kommet fram til hotellet og det vil si at vi har hele dagen på å kose oss:) har tatt bilder av hotell rommet så blir det god frokost her i morgen før vi kjører straka veien til trøndelag må si jeg ser litt mørkt på å kjøre for ble sliten av å kjøre til Elverum bare :p hehe. Jaja hva skal dere lesere i helgen da?

Trøndelag here we come!

Da er vi på tur til trøndelag og vi valgte å kjøre halve veien for så å legge oss inn på hotell og kjøre resten i morgen. Grunnen til det er fordi søsstern min er nyoperert så hun får kjempe vondt av å sitte i bil lenge og jeg blir veldig utslitt av å kjøre lenge pågrunn av sykdomen så da er det bedre at vi tar halve veien og kan kose oss på hotellet ikveld alle sammen. Det blir koslig.

Med slike fine hender, blir jeg en megatrender!

Hei alle sammen! Var å ordnet neglene mine her om dagen hos millatinka i drammen og ble kjempe fornøyd som alltid. Har blitt helt hekta så når det har gått for lang tid og de er for små fordi jeg filer de når de vokser for lange så må jeg bare fikse dem igjen viss ikke føler jeg meg helt naken uten. Akkurat som sminke. Men negler er det eneste jeg unner meg av sånn skjønnhetsgreie så føler jeg har lov til å unne meg en ting i måneden. Hva synes du om bilde?

Hadde en kjempe fin bursdag igår og fikk en rosa koffert og rosa orkidee av samboeren min. Kjempe fornøyd med kofferten da jeg har ønsket meg den kjempe lenge. Mamma kom også innom med litt penger selv om jeg fikk gave av henne for lenge siden. Heldig jeg er! Og podden alltså lukas våknet kl 9:30 idag! Kjempe deilig. Siden det er perfekt tid for meg å stå opp også sto vi opp alle man. Det er koslig:) senere idag skal vi ut og spise på egon med familie så det blir koslig så blogges vi senere i kveld.

En dag til bursdag!

Imorgen blir jeg 24 år. Tenk det! Synes årene bare flyr forbi mens jeg ligger hjemme hjelpesløs og kjemper meg igjennom hver dag som går.

Som sakt i tidligere innlegg så er det både positve og negative tanker om det å ha bursdag. Positivt fordi det er jo alltid stas å bli et år eldre og med oppmerksomhet og gaver:) men de negative tankene sniker seg også inn med tanke på hvor isolert og ensom jeg føler meg til tider. Det er så synd at man mister mye av dt sosiale nettverke når man har denne grusomme sykdommen og følelsen av og ikke bli bedre men kansje værre år etter år. Det er synd at forskingen av medisiner ikke har kommet lengre men man må aldri slutte å håpe.

Nå skal jeg prøve heller å snu tankene på positive ting og glede meg over å ha bursdag sammen med samboeren min og kattene. Samboeren min som mekker mac and cheese til meg.(elsker det) også har vi kjøpt inn litt godis som vi kan kose oss med. Til helgen skal jeg, mamma, søsstern min og barna kjøre til trøndelag for å besøke familie og kjente der. Gleder meg til se de igjen men må ærlig si at jeg gruver meg litt også fordi det er ikke bare bare og dra på tur når man føler seg så syk og nå er det lenge siden jeg har vært på tur siden jeg har vært dårlig hele tiden. Slenger med et søtt bilde av meg og samboeren min som hjelper meg utrolig mye igjennom hverdagen, som jeg setter veldig pris på. Det er ikke alltid bare bare å være pårørende til kronisk syke heller. Så er viktig og innimellom sette pris på dem også.

Good klem fra meg<3

Luftetur:)

Idag tok vi med snipp og snapp ut på luftetur. Snippi ville helst inn igjen men snappi storkoste seg. Ellers har jeg vært sliten idag etter gårsdagen. Nå er det natta så får jeg skrive mer senere. Men se på de flotte bildene som ble tatt!

Endelig hjemme!

Da er vi kommet hjem igjen og jeg er helt utslitt og oppgitt over behandlingen jeg fikk.

Samboeren ringte på forhånd og de sa i tlf at de skulle gjøre klar klyx og jeg skulle få godt med smertelindring. Dream on... det endte med å være der i 4-5 timer uten å få klyx og en paraset til smertelindring. Det hjelper jo når jeg går på paralgin forte daglig. Det eneste positive var at jeg jeg fikk tatt mr og ct av hode etter falle jeg hadde for en uke siden, da jeg våknet opp kl 1 på natta og ikke viste hvem jeg var og kutt og hevelse i kjeven. Skummel opplevelse og skjønner ikke hva som skjedde. Men de fikk utelukket hjerneskade og indre blødninger og kom ut av det med brista og blå kjeve. Og heldigvis ingen magesår men tarmene fulle av drit, bokstavelig talt! Og tarmene var irritert og oppblåst.

Såå kom ut av det med null klyx eller smertestillende som lovet. Fikk bare instruksjoner om hva jeg skulle gjøre videre. Er det rart jeg mister tilliten til helsevesenet?
Nå er det bare å pøse på med avføringsmiddel og prøve å sove ut etter en slitsom kveld. Jeg blir så utmatta at kroppen skjelver av utmattelse.

Norsk helsevesen på sitt beste... -.-

Hei alle sammen.

Samboeren til ida som skriver et lite gjesteinnlegg her. Syntes det passet bra nå da vi er på legevakten med ida å venter..

Rundt 18.00 fikk Ida sterke smerter i magen og klarte ikke å gå på do så vi bestemte oss for å dra på legevakta i Bærum. Det 6 dager siden ida har vært på do og gjort nummer 2..

Ihvertfall, her sitter vi å venter da.. vi fikk et rom hvor Ida kunne ligge og vente på lege. På smerteskalaen fra 1 -10 hadde hun 6 når vi ankom legevakta men har nå blitt til 8-9. Etter å sagt fra til legen fikk vi beskjed om at Ida nå skulle få sterke smertestillende.

1 gram paracet! Halleluja.. altså hva i alle dager..

Fortsettelse følger.. :)

For en start:/

Startet helgen meg migrene anfall! Det er så sinnsykt vondt. Men heldigvis finnes migrene medisin zomig som hjelper utrolig bra. Tar en spray oppi nesen og legger meg til å sove. Når jeg våkner da er det borte. Hva skal dere i helgen?

Snipp og snapp<3

Er ikke de skjønne!! Nå er snipp og snapp blitt 7 måneder og jeg angrer ikke et sekund på at vi fikk de to sjarmtrollene der. De lyser opp hverdagen min med både rampestreker og kos. Noen vil kansje være spørrende å lure på er ikke jeg for syk til å ha dyr? Nei nei...er nettop derfor jeg trenger et lysglimt i hverdagen. Da jeg er hjemmeværende er det godt med selskap fra selvstendige kosete katter. Og siden det er et søskenpar har de selskap i hverandre og gjør alt sammen. De går på do sammen, spiser sammen, sover sammen og leker sammen. De betyr så mye at jeg begynte å gråte i mamma hjerte når hankatten kastrerte seg, for når han fikk beroligende begynte han å kaste opp og lagde sånn lyder som jeg synes var ubehagelig å se på. Haha jada! Jeg er litt overfølsom kan du si. Men kjærligheten jeg gir skal det ikke stå på <3

Ekkel hendelse!

Nå skal jeg fortelle dere hva som skjedde her om natten som var utrolig ekkelt.

Klarer ikke å huske hva som skjedde men det jeg husker er at plutselig sto jeg å gråt uten klær midt på natten uten å vite hvem jeg var eller noen ting. Hadde også hovnet opp i kjeven med stort, langt kutt. Så må jo ha falt på et vis. Igår så dro jeg på legetime og fortalte hva som hadde skjedd. Legen ville jeg skulle ta mr å hode for å utelukke blodpropp og forsikre meg om at det ikke er noe alvorlig. Så får krysse fingrene for at det ikke er det. Kjenner jeg ikke er helt i form for tiden så håper formen kan bli litt bedre snart slik at jeg ikke blir så nedstemt og deprimert som man fort blir av å gå hjemme og ikke er i form til annet enn å være sofa liggende. Tenkte også at samboeren min skal få lov til å ha et gjeste-innlegg på bloggen min en dag. Det kan jo bli moro å se hva han kommer til å skrive, 

Her er meg som liten. for en frisyre og klesstil x) haha

 

Nå må jeg skjerpe meg!

Det siste halvåret har jeg ikke vært flink på blogg fronten. Det skal snues og jeg skal gjøre mitt beste for å få skrevet et innlegg daglig.

Her om dagen var det noen elever som tok kontakt og ville skrive en oppgave om hverdagen til meg som kronisk syk. De får lov til å komme hjem til meg men har sakt klart ifra på forhånd at det kan oppstå endringer da jeg aldri vet hvordan formen blir neste dag. Blir så rørt når noen tar kontakt og har lyst til å lære om sykdommen min.

Nå sitter jeg hos legen og skal ta opp en skremmende hendelse som skjedde her om natta. Kommer tilbake til hva som skjedde. Klem

Sliten av å være sliten.

Jeg er sliten av og være sliten! Er det for mye og be om litt pusterom der jeg har litt overskudd.

Når armene blir numme av å holde i tlf pågrunn av at nervesystemet ikke fungerer som det skal, Fryser og svetter om hverandre. Eller når ordene går i surr og du hele tiden mister tråden i det du har lest fordi jernetåka er på som verst. Når hode vegrer seg for den minste stimuli og kroppen har mer en nok med å takle alle sykdomsprosessene som pågår. Da er det ikke rart motivasjonen stopper til tider langs denne veien. 

Etterhvert som utfordringene kommer smygende gang på gang så renner begeret over med dumme tanker jeg må ventilere ut. Det siste jeg trenger er at begret renner over siden det tar så mye energi som jeg ikke har. Men det må vell være lov til å klage i parallelt med det jeg er takknemlig for, Det må nemlig være en god balanse mellom dem to. Til alle dere som ikke viste det så jobber jeg ikke lenger i arbeidslivet selv om jeg må kjempe gang på gang på nav for mine rettigheter som sluker energi! Men jeg må jobbe med meg selv istede i 24 timer i døgnet.  Ikke for å bli frisk....neida det er ikke så viktig, forskerne er ikke kommet lenger enn forsking på medisiner, Har blitt litt mer fart de siste årene. Takket være engasjerte og frivillige. Men å jobbe med seg selv er viktigere og vanskeligere enn jeg først trodde, hva jobber du med?

xoxo Ida <3

God Jul

Endelig er alle julegavene på plass og jeg kan bare senke skuldrene og nyte juletiden selv med mine skavanker av smerter, forstoppelse og utmattelse skal jeg ikke la meg stresse og bare ta dag for dag og nyte juletiden med mine nærmeste.

I helgen har vi lukas helg og siden han er litt små syk og vi er litt slappe så tilbringer vi helgen i vår julepysjamas, avslapning og kos. Søndag er det bursdag til mitt lille tantehjerte som har blitt skolejente og greier, tiden flyr! Jaja har ikke så mye mer enn å ønske alle en god jul,

Her er jeg igjen!

Jeg  har ikke forsvunnet, har bare hatt en dårlig periode etter rehaben og flytting så har ikke prioritert å blogge da jeg alltid setter helsen min først. Men jeg kommer alltid tilbake med et verdifullt innlegg. Igår så jeg en videoklipp igår der det blant annet sto: du har to valg i livet. Enten å være et offer eller en overlever. Jeg selv har valgt og være en overlever, selv om noen dager er det så hardt at jeg fort glemmer det valget. Men likevel gang etter gang kommer jeg meg igjennom kamp etter kamp.

Det er ikke lett og jeg kan ærlig innrømme at når stormen står på som værst streifer tanken om å gi opp streve. Med familien rundt meg som betyr alt for meg så gir jeg ikke opp! Jeg kjemper og viser min styrke til dem jeg elsker og som ikke har råd til å miste meg ved at jeg gir opp. Skulle bare ønske at jeg hadde flere venner som jeg kunne prate med når tøffe tanker streifer rundt som et sirkus i hode. Det er leit å føle seg så sårbar uten så mye sosial nettverk som kjemper med deg. For all del jeg har familie og et par venner som kjemper med meg og som jeg er utrolig glad i. Men er vell lov å ønske seg flere venner som stiller opp og viser viktigheten av et vennskap og kjærligheten et vennskap gir. Jeg er ikke redd lenger om å være åpen om mine utfordringer og tanker for det er lettere for andre å hjelpe.Tror ikke du der som leser aner hvor mye jeg hadde satt pris på om noen hadde satt av lit tid til å komme å være tilstede å vise omsorg sammen med meg. Jeg hadde grått av glede! jeg føler meg så gjemt bort og uviktig i samfunnet. Å fortelle dere dette er ikke en svakhet men viser min styrke!


Det jeg har som motivasjon nå er egentlig med en gang jeg kommer ut av denne alvorlige graden og føler meg litt mer opplagt så skal jeg sjekke ut mulighetene på barneavdelingen på sykehuset om det er muligheter for frivillig arbeid der jeg kan komme å vise min styrke og empati på de dagene jeg har overskudd. Å jobbe på sykehuset med barn har alltid vært min store drøm så en plass må man jo begynne. Så jeg begynner med håpet og småe skritt. Det er vell bedre enn ingenting. Blir så frustrert vis jeg ser de som sløser bort jobbmulighetene sine når de er friske nokk til å jobbe men mangler motivasjon. Finn din styrke å kjemp!  En god gjerning uansett hvor liten den er, er uansett en like god

Yes!

Nå er det jo på tide med en positiv nyhet etter så mye nederlag av helsen min. Men jeg har klart å gått opp 2 kilo etter jeg har vært på rehabiliteringssenteret å fått ordning på stabile og og ofte måltider. Noen synes kansje 2 kilo ikke er noe å skryte av men jeg ble kjempe glad! Det går jo oppover så keep going! Og nå har jeg vært underernært så lenge så det er  vanskelig å komme opp igjen men endelig er jeg på vei opp. Det var endelig en god nyhet. Har egenltlig en nyhet til, da vi skal flytte til en annen leilighet som er kjempe fin og har alt på en plan som: stort kjøkken,stue, to soverom,  eget vaskerom ved gangen og bod. Siden jeg er såpass dårlig skal jeg ta med snipp og snapp (kattene) å være hos mamma på lørdagen mens tre mannfolk tar flyttingen av de store møblene. Så har vi en hel måned vi kan flytte inn små ting så vi tar alt i rolig tempo slik at jeg ikke skal bli sykere av dette. Men jeg må si at jeg gleder meg veldig til å komme på plass der og fortsette hvilingen og spisingen på rede jeg og vegard har funnet og skrivd  kontrakt på sammen. Kan legge ut bilder av leiligheten senere:) så noe positivt skjer hos meg også og gleden blir så stor av småe ting når man er så syk og bare møter motgang blir småe positive ting en stor glede for meg. Må bare fokusere på å ikke bruke opp kreftene på å bli for engasjert. Men jeg er som en åpen bok..enten er jeg sprudlende og glad eller så er jeg stille og trist. Så tror de rundt meg synes det er godt å se at jeg har vært blid og humøret oppe noen dager nå.

Uendelig med motgang må bekjempes

Etter rehabiliteringssenteret så har jeg fått en kraftig smell og fåt/får kjenne på hvordan det virkelig er å ha alvorlig grad av me. Hele formiddagen før jeg har klart å få i meg mat og smertelindring gjør alt av kroppsdeler vondt. Fra svimmelhet, verking av alle kroppsdeler og en hver bevegelse gjør så vondt at du bare har lyst til besvime. Når jeg har klart å fått i meg mat og smertelindring går det litt bedre og jeg klarer å smile litt og være til stede , men ikke så mye mer enn det.  Det er ikke riktig av meg å snakke ned om andre men kjenner jeg blir fort irritert inni meg når noen klager over hvor dårlig dem er men likevell greier dem å gjøre mye mye mer en det jeg klarer som å gå på lang shopping, lage ordtenlig mat, skravle og le osv. Så tenker jeg du skulle bare vist hvor vondt og uutholdelig det er å ha alvorlig grad av me tilleggs lidelser. Så vær så snill å ikke klag til meg å si du skjønner hvordan det er når du klarer å gjøre alt det jeg nevne ovenfor uten problemer. For noen år tilbake kunne ikke jeg forestille meg hvordan det er å ha alvorlig sykdom. Hvordan hadde du håndtert meg om jeg var alvorlig kreftsyk? Ja da hadde jeg nokk fått litt mer empati å hjelp fra helsevesenet og folk flest. Sånn som jeg har det nå er jeg en av de svakeste vi har her til landet. Fordi jeg er avhengig av andre hjelper meg for å komme igjennom dagen og jeg er bundet til soffan, sengen for det meste med smerter som tapper meg for livsglede. Og ingen vet når jeg kan bli frisk igjen, ingen vet når jeg kan få medisin som hjelper og ingen vet om jeg kommer til neste steg som pleietrengende. Det er helt forferdelig å tenke på så skal prøve å holde hodet kalt å bruke de rundt meg til å hjelpe med slik at hverdagen  kan lette og jeg kan ha en sjanse med å gå i positiv retning. Så selv om jeg lovte å blogge hver dag ser jeg at det er ikke alltid jeg greier. Men flere ganger i uken skal jeg klare :)  takk for at du tar deg tid til å lese og om du vet hvem jeg er så hadde jeg satt uendelig pris på en hilsninger i form av brev, eller etter eller annet som viser din empati uten at det koster deg for mye. Klem fra meg her nede.

Nå igjen?

Jada det gikk ikke lange tiden før infeksjon kom snikende på igjen med influensa og urinveisinfeksjon. Det er vell lov til å bli lei og føle at det er non stop med helsepåkjenninger.
Når man ligger her å svømmer i feberfantasier og det verker i kroppen, når det å ta seg til stua fra soverommet eller en runde på do blir en utfordring. Er det lov til å synes litt synd på seg selv. Ligger å tenker på hvordan livet hadde vært som opplagt og frisk person, det må være herlig !? Og det håper jeg dem det gjelder nyter. For det å få en sykdom kan skje den beste og ingen vet hva fremtiden bringer. Det kan ramme hvem som helst og når som helst.


Men det er viktig å vite at jeg har en verdi selv om dagens kamp er å gå på do eller å spise. Bak åresvis av smerter og sykdom gjemmer det seg masse omsorg, livsvisdom og erfaringer. Jeg kan lytte, klemme, respektere, elske og forstå♡

Sånn er det.

Har idag måttet fjerne et par fine bilder her på bloggen da jeg som bonus mamma ikke har noe jeg skulle sakt når det kommer til avgjørelser, da foreksempel å dele bilder av søte Lukas på bloggen min ikke var greit for den ene parten ble jeg nødt til å slette et par bilder og kommer ikke til å dele bilder av han her desverre. Jeg personlig synes det er så synd selv om jeg ikke har rett til å bestemme det. Bloggen min har blitt en stor del av livet mitt og det å ikke kunne dele de fantastiske øyeblikkene med bilder av lille familien. Men men da blir det mer bilder av snipp og snapp...de er jo ganske så søte. 

Idag har vært en kjip dag med hviling for det meste så innlegget blir deretter.

En ting er sikkert det er at uansett motgang jeg får av sykdom, folk eller hva det måtte være skal jeg stå strak og stå for den jeg er med mine utfordringer. Slik at når jeg en dag blir mor selv så kan barnet/a og lukas ( bonus sønn) være stolt over at jeg fullførte kampen med uendelig mange helseutfordringer så har jeg vært ærlig, åpen og empatisk person med en styrke som jeg er stolt av ! Og en dag kommer jeg seirende ut av dette med en kamp ingen kan målbindes med. Du der hjemme som gjemmer deg, skammer deg fordi du har utfordringer som angst, depresjon, ME eller hva det måtte være.....kom ut og vær stolt over at du tar livets kamp og kjemp for dine rettigheter og hjelp!

Jeg har foreksempel fått meg rullestol. Ja jeg kan gå...men jeg slipper og bruke opp all min energi på det når vi skal ut å reise etc. Så istede for å bli sengeliggende og risikere og bli sengeliggende flere år( ikke et verdig liv) kan jeg bli med på småting med et hjelpemiddel og med glede istede for å gruve meg til konsekvensen av at jeg ikke lytter til kroppens signaler. Heier på alle som har en daglig helse kamp! Jeg vet at det ikke hjelper å gjemme seg;)

08.10.2016

Siden jeg faktisk har fått en del lesere etter jeg startet bloggingen igjen så føler jeg at jeg må jo holde ord og oppdatere med et innlegg om dagen. Noen dager så er det kjempegøy da jeg som regel har mye på hjertet. Men det er også noen dager der jeg for eksempel er sliten, eller er tom og klarer ikke å formulere et godt innlegg. Og er det en dag jeg ikke har skrevet så får jeg som regel en melding fra min største "fan" (min mamma) om jeg har sluttet å bloggingen eller at det er noen som lurer på hvor det blir av neste innlegg. hehe da må jeg nesten le, men blir også litt stresset. Ja nå er det jo sånn at jeg skal ikke stresse og jeg skal ha mye hvile. så prøver å si til meg selv at jeg må legge bort stresse og heller bare legg ut noen ord eller bilder. Jeg må jo ikke fortelle en lang avhandling hver gang. Dere synes jo sikkert det er flott å bare se bilder for dagen eller noen ord om hvordan dagen min har vært og om jeg fortsatt lever. Neida, jeg skal ikke dø, men det er faktisk noen ganger jeg har lyst til å legge meg i koma og våkne frisk, få kjenne på det å være opplagt. Men tusen takk for at du der som leser mine ord velger å bruke tid på å følge min hverdag igjennom bloggen min. Det at jeg ser at folk synes jeg skriver fint og vil følge meg er en stor glede for meg, som jeg trenger når livet er tøft og leit. 

I helgen har vi lukas helg og idag har vi vært hos farmoren hans og spist mat og ellers bare slappet av inne. Hadde egentlig noen fine bilder her inne av lukas, meg og vegard men de måtte da fjernes da moren til lukas ikke ga tillatelse til å dele bilder av sønnen sin offentlig. Som bonus mamma har jeg igjen ikke noe jeg skulle sagt.



 

Gelenegler

Ene fine tingen jeg under meg i hverdagen er å stelle neglene mine på milla tinka i drammen.  Dem er super flinke og jeg føler meg så mye finere med stelte og glitrende negler. Så det gjorde jeg idag før vi tilbringte dagen hos mamma med Taco kos og avslapning.  Siden jeg har vært å ordnet neglene og vært sosial idag er det nokk til at jeg ligger og er kjempe sliten, svimmel og for trøtt til å skrive noe stort og spennende her. Men dere får jo sett på mine fine negler da. Anbefaler milla tinka veldig vis du også er bitt av basillen med å stelle neglene.:)

Skyfri himmel

Idag har lukas kommet og det var veldig koslig. Har bare brukt ettermiddagen på å hvile og spise god middag. Nå ikveld mens jeg skriver her og nå er jeg i vonde tanker og frustrasjon. Jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på følelsen eller hva som er galt. Annet enn at det er tøft å bære på en alvorlig kronisk sykdom også er jeg også mye trist og irritabel. Det er veldig plagsomt og tar mye energi av meg. Ligger i sengen alene da samboern sitter oppe å spiller/snakker med kompis. Jeg klarer ikke å nyte alenetiden som jeg egentlig pleier. Blir bare trist og har lyst til å gråte fordi jeg får ikke roet kroppen. Hadde det bare vært så enkelt som å legge seg til å sove, så hadde jeg helt klart gjort det. Jeg er nødt til å prøve å finne gleden eller roen til å sove og slappe av. Håper at dette er noe som vil bli bedre når jeg blir litt bedre form. Så avslutter jeg skrivingen og sosiale medier for idag og håper de sove pillene gir virkning, så er det ny dag med nye muligheter i morgen. Kansje en skyfri himmel med masse sol å glede?

Bonusmamma

 Tidligere het bonusmamma stemor. Men ettersom dette navnet er så belastet (”den onde stemoren”) ble definisjonen bonusmamma innført.

Jeg er så heldig å blitt bonus mamma til en sjarmerende gutt på 3 som heter lukas. Vi fant tonen fort og gikk ikke lange tiden før jeg fikk høre  kjærlighetserklæring: glad i deg ida. Der  var jeg heldig. Er ikke en selvfølge at han skulle ta meg så godt i mot og likte meg på den måten han gjør. Det er ikke bare bare for et barn at en fremmed kommer å tar plass og kjærligheten fra pappaen må deles. Er blitt utrolig knytte og glad i han søtingen der og vi er blitt en fin liten familie som gir trygghet og kjærlighet i hverdagen som er viktig for barnets utvikling. Jeg gir lukas min kjærlighet 100% og behandler han som han skulle hvert min egen. Selv om det er fantastisk og få være en bonus mamma kommer man ikke uten vanskelige følelser, det at at man som bonus forelder må gi veldig mye, og samtidig risikere å miste mye for selv om jeg og vegard ser framtiden for oss med hverandre, har man ingen garantier.  Samtidig er det mor og far til barnet som er de viktigste i barnets liv, og jeg blir mer som "bonus" som hører til fars situasjon. Man blir jo også påmint fortiden til partnerens forelskelse. Men til slutt så er disse små bekymringen verdt det! Jeg er takknemlig for at jeg har fått meg en søt liten familie som betyr mye for meg. Elsker dem høyt. Jeg har troen på en fin fremtid med lukas, vegard, meg og snipp & snapp. Og når jeg blir bedre så kansje lukas vil få en bror eller søsster som vil bli elsket like mye som alle oss andre. I helgen har vi lukas helg og da skal vi kose oss masse og nyte hverandres selskap. Bilder av lukas kan desverre ikke deles her da mor til barnet ikke ga meg tillatelse til å dele bildene av han her.

Hormon tirsdag?

Idag har jeg vært kjempeflink med spisingen min og faktisk klart å gå på do uten å måtte ty til klyx. Er kjempeglad for at jeg har fått en rutine på kostholdet, takket være hjelp og råd fra de på rehabiliteringssenteret.  Til frokost spiser jeg havregrøt(laktosefri) med syltetøy, lunsj spiser jeg en glutenfri baguett, middager er jo varierende men prøver å ha med litt grønt og sunt. Når det kommer til kveldsmat så blir det gjerne enten frokostblanding og må innrømme at jeg tyr ofte til potetgull på kveldene. Spiser også nøtter, yoghurt eller bar som mellommåltid innimellom. Har jeg ikke blitt litt flink? håper bare formen framover blir stabil slik at jeg klarer å holde kostholds plan min videre. 

Det er bare to dager siden jeg kom hjem så kjenner at jeg fortsatt er sliten og litt tom etter reisen og inntrykkene jeg har fått. Så er veldig sliten i hode i dag og bare småe filleting eller lyder er irriterende og jeg får lyst til å rømme fra smerte, utmattelse og negativitet. Føler meg egentlig trist, rastløs og sliten på samme tid. Satt meg i soffaen å sminken meg litt idag for å prøve å føle meg litt bedre og fin for selvfølelsen og så klart får å ta en selfie som jeg kan dele på bloggen her. Siden det er en tung dag i dag så har jeg ikke så mye å skrive så de "fine" selfiene får holde idag :)




 

Kjærligheten

Kommet hjem fra Rehabiliteringen og litt godt var det å komme meg også selv om det var en trist situasjon og kort tid har jeg fått hjelpemidler og råd til hvordan jeg skal prøve å håndtere hverdagen hjemme.


Selv om jeg har en forferdelig sykdom med mye motgang og uutholdelig noen ganger er jeg så takknemlig for at jeg har funnet en kjærlig mann som gjør alt for at jeg skal ha det bra og er ikke flau uansett hva mine utfordring er og han er med å løfter meg opp! Han viser stor kjærlighet til meg å ser meg på den måten jeg trenger for å ha det bra;) takk for at du er du og vil dele livet med meg ved din side. Selv om du er litt glemsk og klumsete så får du meg til å føle meg verdifull. Det er ikke bare, bare og være pårørende til en som er syk men du er den perfekte støttespillerne for meg. 

Elsker deg for den du er <3

 

Måtte hjem:/

Jeg blir sendt hjem fra rehabiliteringssenteret. Grunnen  til det er rett og slett fordi jeg er for dårlig nå for i tillegg til stor grad av me har jeg noe med stoffskifte, der hjernen stresser med å produsere for mye hormoner ned til kroppen. Det ligger å vipper så får oppfølging og ikke medisin enda. Slik at jeg må få kommet meg hjem å fokusere på kosthold og hvile. Det er det viktigste for meg nå, så skal jeg komme tilbake når jeg har fått litt mindre grad og når kroppen har overskudd til læring.

Det gjør så utrolig vondt dette her men jeg får hverfall komme tilbake og må virkelig ta hverdagen min med hvile og spise seriøst. Jeg er ganske tom nå.....så får jeg håpe at kroppen min holder ut, så mye den er igjenom skal jeg være stolt over at jeg fortsatt står oppreist og har vilje til å fortsette kampen mot å bli frisk.

Våknet opp idag å føler meg litt trist og hjertebank og knip i magen. Det er litt trist å måtte forlate det flotte stedet her så fort, og blitt kjent og knyttet med gode og omsorgsfulle personer som akkurat vet hvordan det er og være ME syk.  Så lurer på hvordan det blir når jeg kommer hjem....skal jeg bare fortsatt ligge å plages med smerter, ømhet, svimmelhet, tungpust og angst og prøve så godt jeg kan å følge ukeplan som er ganske streng. Det blir tøft!
Veiledern min sa til meg: vis du hadde hatt kreft, ville du vell tatt i mot  cellegift som er det eneste håpe på å bli frisk ?
Sånn er dt med deg å hvile, du er alvorlig syk og har ingen medisin enda som kan gjøre deg frisk, derfor må du se på hvile som medisin og som en nødvendig for at kroppen skal restituere lang tid for at du kan ha håp om bedring også kansje om et år er det en kreftmedisin som ser lyst ut på virkning for oss med denne diagnosen. Men nå skal jeg prøve å snu hjernen litt å gleder meg til å se de som betyr alt for meg der hjemme. Uten dem hadde jeg ikke holdt ut livet med den hæsjens helsa mi. En dag må det bli min tur❤

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Desember 2016
hits