Å være sterk!

Det går ikke en dag hvor jeg ikke føler meg liten og svak. Men jeg må ikke glemme styrken jeg bærer med meg.  For å være sterk er å se lyset når det er mørkt, sloss med det som gir deg motgang selv om kreftene ikke er på din side.  Så det vil jo si at jeg har ingen valg en å være sterk hver dag for å komme meg igjennom dagene.

Men hvor lenge er det jeg skal tenke positivt? Når er det alt skal bli bra igjen?  Selv om jeg har tenkt positivt i flere år nå, så våkner jeg hver dag til den samme situasjonen.  Jeg er syk og hverdagen må legges opp til det og hensyn må ta`s. 

Hva er det som blir lettere om jeg tenker mer positivt? Vil mine utbetalinger fra nav øke? Vil det bli lettere å takle skuffelsen på ting jeg ikke kan gjøre?  Vil det ugjorte husarbeidet bli gjort? Nei det vil jo ikke det! Men neida jeg skal ikke slutte å tenke positivt men kanskje du forstår bedre at det er ikke bare bare å tenke riktig.  Det gjør noe med deg når man vil så gjerne yte men svimmelheten, utmattelsen og smertene tar overhånd og tvinger deg til å være liggende dag inn og dag ut.

Har blitt henvist til DPS i drammen pågrunn av angsten og depresjonen min.  Er veldig spent på hvordan hjelp jeg kan få med angsten.

Neste innlegg vil jeg skrive om hvorfor jeg stemmer Høyre!!:)

Sjelens temperaturmåler

Som de fleste vet sliter jeg med deppresive tanker og angst. Når jeg har en dårlig periode med det fysiske blir det psykiske dårligere også. For at vi skal ha det bra, er vi avhengig av nærhet til andre mennesker, et sted å bo, nok mat og nok penger å leve for. Å ha noe meningsfylt å gjøre gjennom arbeid eller aktivitet er også viktig. Hvis vi får problemer med ett eller flere av disse områdene, kan vi få følelsesmessig problemer som depresjon. Da er det ikke så rart at tankene mine ofte er negative når jeg er kronisk syk, uten jobb og lite sosialt nettverk.

Følelsene våre kan kalles sjelens temperaturmåler – de er en veiviser gjennom livet og forteller oss om noe er galt. Hvis du er redd, er en naturlig reaksjon å forsøke å komme bort fra det som gjør deg redd. Alle håndterer følelser på ulike måter. Iblant kan følelser og tanker virke kaotiske og vanskelige å sortere eller komme bort fra. Slik er mine følelser ofte. For å klare å snu følelsene til en mer positiv retning må man gjøre noe tiltak. Det første er å erkjenne at man trenger hjelp til å håndtere problemet. Deretter kan man gjøre småe tiltak som å gjøre noe som gjør deg glad hver dag osv. Jeg har heldigvis lenge erkjent at jeg har det vondt psykisk men så er det ikke så lett å gjøre noe med det som alle terapeuter og råd sier da jeg er syk og ikke i stand til å trene eller gjøre no fysisk som gjør meg dårligere. Trikset til meg selv er å sminke meg slik at jeg føler meg vell. Dermed enten skrive et blogginnlegg som får meg til å føle meg nyttig eller spise noe godt og se på god tv. Eller ringe en venn. Men kommer ikke så mye lengre enn det og da er det fort at de vonde tankene kommer tilbake desverre. Det som også gjør litt vondt er når jeg har sminket meg å føler meg vell utenpå så er det lett for andre å si: åhh så godt du ser ut, du har det vell mye bedre nå. Da kan jeg svi litt inni meg. Ikke fordi de mener det jo bare godt. Men jeg vet hvor mye smerter jeg har inni meg og at sminken er et steg i å føle meg vell når tanker og følelser er vonde å bære.  På torsdag skal jeg spise lunsj med mamma, noe vi gjør innimellom som jeg setter stor pris på. Jeg gleder meg hver gang da det ikke er så mye som skjer for meg i hverdagen så blir fort deprimerende å være hjemme med sykdom hele tiden. slenger med bilder fra dagen!

Colakaker oppskrift!

God morgen lesere! Da er jeg kommet hjem fra Trøndelag. Gjett om jeg jeg er sliten fra 7 timer kjøring. Det verker i alle ledd og føler meg som en utørket sitron. Så nå er det bare å ligge å dra seg på soffaen til formen blir bedre. Tenkte siden jeg er så sliten så kan jeg dele en oppskrift på colakaker som jeg fikk av min søte farmor når jeg var hos henne i trøndelag.  Jeg smakte på hennes colakaker når jeg var der og de var så sinnsykt gode så måtte bare få den oppskriften slik at jeg kan lage det å kose meg og dele med dere.

Colakaker:

200 g farin
200 g smør

Dette rører til en hvit røre.

300 g mel
2 ss potetmel
1 ts natron
1 ts bakepulver
2 ts vanilje sukker
1 ss sirup

Dette røres sammen med resten av den hvite røren.
Så ruller du det på brette med bakepapir til avlange pølser og deler de i hvor lange du vil ha kakene.

Ovnen skal stå på maks 180'c , kommer an på hvilken ovn du har. Også sa hun at jeg måtte bare følge med å ta de ut når de ser ferdig ut. Så må nokk prøve meg fram. Typisk oppskrifter fra eldre at de går på magefølelse. Hehe

Lykke til! Og god appetitt;))

Trøndelag here we come!

Da er vi på tur til trøndelag og vi valgte å kjøre halve veien for så å legge oss inn på hotell og kjøre resten i morgen. Grunnen til det er fordi søsstern min er nyoperert så hun får kjempe vondt av å sitte i bil lenge og jeg blir veldig utslitt av å kjøre lenge pågrunn av sykdomen så da er det bedre at vi tar halve veien og kan kose oss på hotellet ikveld alle sammen. Det blir koslig.

En dag til bursdag!

Imorgen blir jeg 24 år. Tenk det! Synes årene bare flyr forbi mens jeg ligger hjemme hjelpesløs og kjemper meg igjennom hver dag som går.

Som sakt i tidligere innlegg så er det både positve og negative tanker om det å ha bursdag. Positivt fordi det er jo alltid stas å bli et år eldre og med oppmerksomhet og gaver:) men de negative tankene sniker seg også inn med tanke på hvor isolert og ensom jeg føler meg til tider. Det er så synd at man mister mye av dt sosiale nettverke når man har denne grusomme sykdommen og følelsen av og ikke bli bedre men kansje værre år etter år. Det er synd at forskingen av medisiner ikke har kommet lengre men man må aldri slutte å håpe.

Nå skal jeg prøve heller å snu tankene på positive ting og glede meg over å ha bursdag sammen med samboeren min og kattene. Samboeren min som mekker mac and cheese til meg.(elsker det) også har vi kjøpt inn litt godis som vi kan kose oss med. Til helgen skal jeg, mamma, søsstern min og barna kjøre til trøndelag for å besøke familie og kjente der. Gleder meg til se de igjen men må ærlig si at jeg gruver meg litt også fordi det er ikke bare bare og dra på tur når man føler seg så syk og nå er det lenge siden jeg har vært på tur siden jeg har vært dårlig hele tiden. Slenger med et søtt bilde av meg og samboeren min som hjelper meg utrolig mye igjennom hverdagen, som jeg setter veldig pris på. Det er ikke alltid bare bare å være pårørende til kronisk syke heller. Så er viktig og innimellom sette pris på dem også.

Good klem fra meg<3

For en start:/

Startet helgen meg migrene anfall! Det er så sinnsykt vondt. Men heldigvis finnes migrene medisin zomig som hjelper utrolig bra. Tar en spray oppi nesen og legger meg til å sove. Når jeg våkner da er det borte. Hva skal dere i helgen?

Ekkel hendelse!

Nå skal jeg fortelle dere hva som skjedde her om natten som var utrolig ekkelt.

Klarer ikke å huske hva som skjedde men det jeg husker er at plutselig sto jeg å gråt uten klær midt på natten uten å vite hvem jeg var eller noen ting. Hadde også hovnet opp i kjeven med stort, langt kutt. Så må jo ha falt på et vis. Igår så dro jeg på legetime og fortalte hva som hadde skjedd. Legen ville jeg skulle ta mr å hode for å utelukke blodpropp og forsikre meg om at det ikke er noe alvorlig. Så får krysse fingrene for at det ikke er det. Kjenner jeg ikke er helt i form for tiden så håper formen kan bli litt bedre snart slik at jeg ikke blir så nedstemt og deprimert som man fort blir av å gå hjemme og ikke er i form til annet enn å være sofa liggende. Tenkte også at samboeren min skal få lov til å ha et gjeste-innlegg på bloggen min en dag. Det kan jo bli moro å se hva han kommer til å skrive, 

Her er meg som liten. for en frisyre og klesstil x) haha

 

Sliten av å være sliten.

Jeg er sliten av og være sliten! Er det for mye og be om litt pusterom der jeg har litt overskudd.

Når armene blir numme av å holde i tlf pågrunn av at nervesystemet ikke fungerer som det skal, Fryser og svetter om hverandre. Eller når ordene går i surr og du hele tiden mister tråden i det du har lest fordi jernetåka er på som verst. Når hode vegrer seg for den minste stimuli og kroppen har mer en nok med å takle alle sykdomsprosessene som pågår. Da er det ikke rart motivasjonen stopper til tider langs denne veien. 

Etterhvert som utfordringene kommer smygende gang på gang så renner begeret over med dumme tanker jeg må ventilere ut. Det siste jeg trenger er at begret renner over siden det tar så mye energi som jeg ikke har. Men det må vell være lov til å klage i parallelt med det jeg er takknemlig for, Det må nemlig være en god balanse mellom dem to. Til alle dere som ikke viste det så jobber jeg ikke lenger i arbeidslivet selv om jeg må kjempe gang på gang på nav for mine rettigheter som sluker energi! Men jeg må jobbe med meg selv istede i 24 timer i døgnet.  Ikke for å bli frisk....neida det er ikke så viktig, forskerne er ikke kommet lenger enn forsking på medisiner, Har blitt litt mer fart de siste årene. Takket være engasjerte og frivillige. Men å jobbe med seg selv er viktigere og vanskeligere enn jeg først trodde, hva jobber du med?

xoxo Ida <3

Uendelig med motgang må bekjempes

Etter rehabiliteringssenteret så har jeg fått en kraftig smell og fåt/får kjenne på hvordan det virkelig er å ha alvorlig grad av me. Hele formiddagen før jeg har klart å få i meg mat og smertelindring gjør alt av kroppsdeler vondt. Fra svimmelhet, verking av alle kroppsdeler og en hver bevegelse gjør så vondt at du bare har lyst til besvime. Når jeg har klart å fått i meg mat og smertelindring går det litt bedre og jeg klarer å smile litt og være til stede , men ikke så mye mer enn det.  Det er ikke riktig av meg å snakke ned om andre men kjenner jeg blir fort irritert inni meg når noen klager over hvor dårlig dem er men likevell greier dem å gjøre mye mye mer en det jeg klarer som å gå på lang shopping, lage ordtenlig mat, skravle og le osv. Så tenker jeg du skulle bare vist hvor vondt og uutholdelig det er å ha alvorlig grad av me tilleggs lidelser. Så vær så snill å ikke klag til meg å si du skjønner hvordan det er når du klarer å gjøre alt det jeg nevne ovenfor uten problemer. For noen år tilbake kunne ikke jeg forestille meg hvordan det er å ha alvorlig sykdom. Hvordan hadde du håndtert meg om jeg var alvorlig kreftsyk? Ja da hadde jeg nokk fått litt mer empati å hjelp fra helsevesenet og folk flest. Sånn som jeg har det nå er jeg en av de svakeste vi har her til landet. Fordi jeg er avhengig av andre hjelper meg for å komme igjennom dagen og jeg er bundet til soffan, sengen for det meste med smerter som tapper meg for livsglede. Og ingen vet når jeg kan bli frisk igjen, ingen vet når jeg kan få medisin som hjelper og ingen vet om jeg kommer til neste steg som pleietrengende. Det er helt forferdelig å tenke på så skal prøve å holde hodet kalt å bruke de rundt meg til å hjelpe med slik at hverdagen  kan lette og jeg kan ha en sjanse med å gå i positiv retning. Så selv om jeg lovte å blogge hver dag ser jeg at det er ikke alltid jeg greier. Men flere ganger i uken skal jeg klare :)  takk for at du tar deg tid til å lese og om du vet hvem jeg er så hadde jeg satt uendelig pris på en hilsninger i form av brev, eller etter eller annet som viser din empati uten at det koster deg for mye. Klem fra meg her nede.

Nå igjen?

Jada det gikk ikke lange tiden før infeksjon kom snikende på igjen med influensa og urinveisinfeksjon. Det er vell lov til å bli lei og føle at det er non stop med helsepåkjenninger.
Når man ligger her å svømmer i feberfantasier og det verker i kroppen, når det å ta seg til stua fra soverommet eller en runde på do blir en utfordring. Er det lov til å synes litt synd på seg selv. Ligger å tenker på hvordan livet hadde vært som opplagt og frisk person, det må være herlig !? Og det håper jeg dem det gjelder nyter. For det å få en sykdom kan skje den beste og ingen vet hva fremtiden bringer. Det kan ramme hvem som helst og når som helst.


Men det er viktig å vite at jeg har en verdi selv om dagens kamp er å gå på do eller å spise. Bak åresvis av smerter og sykdom gjemmer det seg masse omsorg, livsvisdom og erfaringer. Jeg kan lytte, klemme, respektere, elske og forstå♡

Gelenegler

Ene fine tingen jeg under meg i hverdagen er å stelle neglene mine på milla tinka i drammen.  Dem er super flinke og jeg føler meg så mye finere med stelte og glitrende negler. Så det gjorde jeg idag før vi tilbringte dagen hos mamma med Taco kos og avslapning.  Siden jeg har vært å ordnet neglene og vært sosial idag er det nokk til at jeg ligger og er kjempe sliten, svimmel og for trøtt til å skrive noe stort og spennende her. Men dere får jo sett på mine fine negler da. Anbefaler milla tinka veldig vis du også er bitt av basillen med å stelle neglene.:)

Måtte hjem:/

Jeg blir sendt hjem fra rehabiliteringssenteret. Grunnen  til det er rett og slett fordi jeg er for dårlig nå for i tillegg til stor grad av me har jeg noe med stoffskifte, der hjernen stresser med å produsere for mye hormoner ned til kroppen. Det ligger å vipper så får oppfølging og ikke medisin enda. Slik at jeg må få kommet meg hjem å fokusere på kosthold og hvile. Det er det viktigste for meg nå, så skal jeg komme tilbake når jeg har fått litt mindre grad og når kroppen har overskudd til læring.

Det gjør så utrolig vondt dette her men jeg får hverfall komme tilbake og må virkelig ta hverdagen min med hvile og spise seriøst. Jeg er ganske tom nå.....så får jeg håpe at kroppen min holder ut, så mye den er igjenom skal jeg være stolt over at jeg fortsatt står oppreist og har vilje til å fortsette kampen mot å bli frisk.

Våknet opp idag å føler meg litt trist og hjertebank og knip i magen. Det er litt trist å måtte forlate det flotte stedet her så fort, og blitt kjent og knyttet med gode og omsorgsfulle personer som akkurat vet hvordan det er og være ME syk.  Så lurer på hvordan det blir når jeg kommer hjem....skal jeg bare fortsatt ligge å plages med smerter, ømhet, svimmelhet, tungpust og angst og prøve så godt jeg kan å følge ukeplan som er ganske streng. Det blir tøft!
Veiledern min sa til meg: vis du hadde hatt kreft, ville du vell tatt i mot  cellegift som er det eneste håpe på å bli frisk ?
Sånn er dt med deg å hvile, du er alvorlig syk og har ingen medisin enda som kan gjøre deg frisk, derfor må du se på hvile som medisin og som en nødvendig for at kroppen skal restituere lang tid for at du kan ha håp om bedring også kansje om et år er det en kreftmedisin som ser lyst ut på virkning for oss med denne diagnosen. Men nå skal jeg prøve å snu hjernen litt å gleder meg til å se de som betyr alt for meg der hjemme. Uten dem hadde jeg ikke holdt ut livet med den hæsjens helsa mi. En dag må det bli min tur❤

Dag 4 rehab.

Hadde en hard natt i natt da jeg våknet kl 2 og klarte ikke å sovne før 6 igjen. Skjønner ikke hva grunnen til dette er da jeg egentlig var trøtt og sliten. Så når klokken ringte kl 9 så var jeg som en zombi og tenkte dette blir en hard dag. Jeg klarte å tusle ned til frokosten da jeg har fått lov til å få havregrøt til frokost for å få i meg mest mulig næring. Så følte jeg måtte komme å ta i mot det når de var så snille å fikset den ordningen bare for meg.

Så tuslet jeg tilbake på rommet og hvilte ved å lukke øya å tenke på pusten og ladet batteriene uten og sove. Dermed skulle vi ha avspenning der vi ligger på hver vår fatbag eller matte(jeg velger så klart fatbag) også leser de et dikt for oss og tar en mindfullnes som er en form for meditasjon for å stresse ned og bare være tilstede med ditt ubevisste sinn. Det er veldig avslappende å for deg til å bli rolig og man kan sovne, men det gjør ikke no. Poenget er at du skal få kontakt med deg selv og få kroppen til å roe seg ned. Dette er noe jeg anbefaler alle å ta seg tid til i hverdagen for å ta en timeout i allt stresse som hverdagen bringer.

Så var der tid for lunsj der jeg spiste tomatsuppe med egg og glutenfritt brød. Forstått går jeg rundt som en zombi, men før jeg kunne legge med til å sove skulle vi ha en times undervisning om stress og takle balanse mellom aktivitet og hvile. Aktivitet for oss kan være å dusje, spise, se på tv osv. Siden alle de "små" tingene er kroppen i aktivitet på en måte om det er hjernen eller muskler. Begrepet hvile er enten å sove eller ligge med lukket øyne å bare være uten å tenke eller bekymre seg.

Nå var det på tide at jeg fikk en blund. Så jeg kom på rommet etter timen og satte på mindfullnes å duppet av i en halvtime før klokken ringte for middag. Da spiste jeg sauekjøtt, potet og salat. Det var kjempegodt og jeg spiste mye for min del. Var nesten som pinnekjøtt.

Og nå ligger jeg her å skriver mens jeg hører på stormen ute som fortsatt herjer og eneste som står på agendaen nå er hvile og kveldsmat.  Også må jeg jo se dagens hotell Cæsar og home and away x) den gode nyheten idag er at jeg føler litt overskudd altså jeg har ikke masse energi men føler meg ikke helt utslitt og det tror jeg har med at jeg har blitt flink med spisingen og hviling etter hver liten aktivitet. Selv om jeg føler det så skal jeg ikke bruke den opp men ligge her å kjenne på det å ha litt overskudd. For bruker jeg den opp så blir det ingen bedring. Man må ta småe babyskritt for å skal klare å bli bedre og det tar tid men jeg har ikke mistet håpet og tror jeg skal klare hele oppholdet uten å bli dårligere men heller med en god rutine til jeg kommer hjem.

Dag 3 på rehab.

Dagen startet med at jeg endelig kom meg opp kl 9 og klarte å gå ned å spise frokost! Etter frokosten var det egentlig en liten uteaktivitet  ( sitte ute å fokusere på sansen). Denne måtte jeg droppe da jeg har gått alt for lenge med å gå på do så måtte sette en klyx igjen :( som igjen tapper meg for energi men som måtte gjøres. Kl 11 var det fellesstund igjen der vi har forelesning. Vi har sånne store sakkosekker som vi kan velge å ligge på mens vi hører. Det gjorde jeg og veilederne mine sa at det var et bra valg for da klarer jeg å slappe av samtidig som jeg lærer noe. De delte også ut pledd og vann  ( veldig omsorgsfulle).

 
Hadde også en samtale idag med lege og veileder at jeg måtte huske på å hvile og bare gjøre de viktigste gjøremålene for dagen og at det er fare for at jeg ikke kan være her hele oppholdet om de ser jeg presser meg eller blir dårligere. Ble veldig lei meg fordi jeg vil så gjerne, jeg gjør så godt jeg kan med å hjelpe meg selv og det er tøft å høre at man er så syk at rehabiliteringssenteret som er for de svakeste vi har her i landet, at det kan  være belastning for meg akkurat nå. Men vi ble enige om at jeg må fokusere på kosthold, hvile, søvn og avspenning. Også får vi se hvordan det blir, de skal prøve sitt beste og vil meg bare vell. Jeg skal virkelig gå inn for å gjøre det dem sier som å ta heis i stede for trapp, dusje mindre, hvile etter hver eneste aktivitet som å spise, skrive blogg, og forelesning. Når jeg tenker over hvor mye jeg må ta bort og hvor lite energi jeg skal bruke så synes jeg det er så urettferdig at denne hæsjens sykdommen skal ta så mye av livet fra meg. Samtidig så skal jeg gjøre alt jeg kan for at jeg skal bli friskere slik at en dag kan jeg bli mamma som er min livs drøm. Om jeg så får med meg en rullestol å må bruke den i stede for å bruke opp kreftene på å gå så er det jo for en periode i livet mitt for at jeg skal bli bedre og kunne leve.

Dere som er friske må slutte å stresse over hverdagslige ting og heller faktisk kutte ut ting selv om dere ikke må. Dere er heldige som faktisk har et valg hvordan hverdagen blir om jeg skal si det sånn og ikke misforstå meg fordi mener ikke at livet deres er lett heller. Er bare at jeg kjenner sjalusien og urettferdigheten av å ha et bedre liv enn dette. Vi har ikke valg og det kan lik så godt være deg som får det neste gang fordi du ikke lyttet til kroppens faresignaler. Så alle må skjerpe seg og ta vare på seg selv. Okei nok om frustrasjonen min, men unner ingen dette og jeg skjønner ikke alltid hvordan jeg klarer å holde ut. Men tilbake til hva som foregikk idag. Vi hadde rød fisk til middag idag og det var veldig godt og begynner å få en god rutine på spisingen. Spiser til faste tider, altså fire måltider hver dag og noen ganger litt mellomsnacks. Kjenner at kroppen er utslitt nå så det vil si at jeg har tøyd strikken litt for langt idag(var også på butikken som vi blir kjørt til vis vi vil) så skal bare hvile og sove til i morgen. ME skal ikke få styrte meg mer ned! jeg skal ta kontroll!

I helgen tenkte jeg å prøve å få tatt bilder av naturen her. det er så fint uteområdet, men må ha overskudd til det;)

 

Dag 2. på rehab.

Idag startet dagen med migreneanfall. Det var jo ingen sjokk at jeg fikk en smell idag etter en lang dag på søndag med mye inntrykk.

Heldigvis hadde jeg avtale med veilederen min om at jeg skulle ha hviledag i dag så jeg har ligget dagen lang i senga og hørt på stormen som er ute.Tenkte jeg skulle prøve å gå ned til middagen men det ble bare til oppkast og fort tilbake til sengen igjen. Det var noen timer her jeg følte meg veldig ensom og begynte å tenke negativt og savne etter dem hjemme. Men så banket det på døren og der var veilederen min som lurte på hvordan det gikk å sa de kunne komme opp med maten. Det var da enda godt jeg ikke har blitt glemt bort og at dem faktisk kommer å sjekker om du har det bra. Heldigvis følte jeg meg litt bedre utover kvelden å klarte å komme meg ned til kveldsmaten og fikk skravlet med noen fra gruppa. Det var godt og trengte det for psyken. 

Fisk til middag. klarte bare noen biter da jeg var kvalm og tørr fisk var ikke det som fristet magen mest. Men litt er bedre enn ingenting. Håper på en bedre dag i mårra og at jeg får sove ikveld. så beklager for en kjedelig oppdatering. nye muligheter i morgen. 

Dag 1 på rehab.

Dagen idag startet kl 6 da det var oppmøte kl 9. Det er tøft i seg selv av en ME kropp å fungere så tidlig på mårran. Da jeg kom hit var selvfølgelig ikke rommet mitt klart.(min flaks) Så måtte sitte i felles stua meg bagasjen å vente til halv 11. Da var jeg så sliten allerede at jeg klarte ikke å sitte oppreist. Heldigvis har de sånn "fatbag" eller hva det heter så slang meg ned i den og slappet av til rommet var klart. De som jobbet her gjorde sitt beste for å få det klart og var veldig flinke på å vise at de var til hjelp. Når jeg endelig hadde fått kommet meg inn på rommet så var det avskjed med min mor. Må ærlig innrømmet at det ble tøffere enn jeg hadde trodd og avskjedstårer kom jeg ikke uten. Tanken på å være her enn hel måned, mange timer unna helt alene(uten familie og venner) når man en syk og svak var litt skremmende. Men jeg lar meg ikke skremme. Nå har jeg kommet hit og nå skal jeg fokusere på det jeg skal, selv om det kommer til å bli tøft innimellom da jeg er vandt med å ha familie rundt meg hele tiden. Etter avskjeden var det individuell samtale med lege, ergoterapeut og fysioterapeut. For at det ikke skulle bli så mye på en dag oppsummerte vi bare situasjonen min og kort hva som vil foregå på oppholdet. Vi får hver vår uke plan som jeg har hengt opp på veggen. Etter denne samtalen fikk jeg noen timer med hviling på sengen før vi hadde gruppemøte og fikk hilst på hverandre i gruppa. Der ble vi også enige om grupperegler og forventninger. Vi er gruppe rød! rødt er jo søtt ;) 


Nå har jeg akkurat kommet opp av frokosten som var veldig hyggelig. Resten av kvelden skal jeg bare hvile å se på serie og prøve å ta innover meg alle inntrykkene jeg har fått idag. I morgen får jeg hviledag så da kan jeg bare slappe av og spise. Jeg får ikke vært med på alt da legen sa at jeg var egentlig for syk( er alvorlig grad, dette er for dem med mild eller moderat). Men at vi skulle prøve å tilrettelegge slik at jeg får utbytte av oppholdet. Om jeg skulle bli sykere blir jeg sendt hjem, Det vil jeg ikke!!! selv om savne etter familie kan bli stort så har jeg motet oppe på at jeg klarer å gjennomføre dette oppholde og komme hjem med litt mer kunnskap om å takle min hverdag. Go natt så kommer jeg med oppdatering hver kveld;)



 

Mitt ukentlige gjøremål!(PS vis du er litt fisefin fordi dette er ufiltrert)

Det jeg skal skrive nå er om min ukentlig rutine på tømming  ( ja du leste riktig, altså do tømming) De som er litt fisefin vil synes dette er ekkelt og unødvendig innlegg. Men for meg er dette hverdagen. Da jeg sliter såå mye med hard mage går jeg må daglig olje og en gang i uka sånn som idag har jeg ikke vært på do siden fredag så da måtte den store skumle klyxen fram og presse opp. Dette er smertefullt da det medfører revning og masse mageknip. Men det viktigste er at det kommer ut og jeg overlever smertene;) Detter er hverdagen min, mens andre tenker ikke over hvor heldige dem er som bare kan gå på do uten noen problemer. Jeg er så lei av dette og grunnen for at jeg deler det er fordi jeg er nok ikke alene som sliter med dette og det burde ikke være noe skam eller flaut å snakke om. Fordi dette er hverdagen for meg og sikkert mange andre. 

Som du ser så ser det ikke så deilig ut, gjør det vell?

 

Svar på spørsmålene.

Jeg har fått noen spørsmål fra leserne mine og på facebook, så jeg svarer på det i dette innlegget.

(Fine og rørende ord fra min tante)

Hvor lenge har du vært syk?

Det hele startet fra jeg var født, da jeg ble født for tidlig og sleit med feber og slapphet de første leveårene, Dermed som treåring fikk jeg malaria på ferie i tyrkia som gjorde meg veldig dårlig og var mye innlagt på sykehuset grunnet høy feber, oppkast, slapp osv. Fikk aldri medisiner for det men oppfølging fra barnelegen. Har etter dette slitt med utmattelse, infeksjoner, mage, angst, migrene og flere tillegssymptoner. I 2011 fikk jeg diagnosen ME og irritabel tarm. 

Hvordan er dagene dine?

Det går alltid opp og ned men siste tiden med alvorlig grad er jeg for det meste sengeliggende eller slapper av på sofaen. Når det er mye folk rundt meg må jeg ha på ørepropper, Det er også nødvendig meg sovedupper da jeg har nesten daglig hodepine og blir fort sliten og trøtt.

Kom det plutselig til verre tilstand?

Nei, delvis gradvis. På grunm av nav måtte jeg prøve meg ut i arbeidspraksis der jeg beit tenna sammen og gjorde mitt beste, det førte til en knekk med innleggelse og forverret tilstand. Det var også ytre påvirkninger og stress som gjør at sykdommen forverrer seg. 

Tror du rehabiliteringen hjelper deg?

Jeg blir ikke frisk av det, men det vil nokk hjelpe meg med å leve på best mulig måte slik at jeg får en bedre livskvalitet.

 

Dette var de 4 spørsmålene jeg har fått og tenkte det var like greit å dele svarene her slik at jeg slipper å svare flere ganger. Nå må jeg nok begynne å skrive pakkeliste for oppholde slik at jeg får med meg det jeg trenger? noen forslag til gjenstander jeg kan ha med meg da jeg skal være der i 4 uker? PC og klær er jo selvfølgelig et must!! Ha en fin kveld videre. 

Rampelyset gir respons!

Siden artikkelen i avisen har det blitt veldig mange flotte og gode tilbakemeldinger fra både kjente, ukjente og personer fra fortiden som plutselig tar kontakt igjen. Hver eneste tilbakemelding gir meg lykke og gledestårer da jeg setter så pris på  ord som får meg til å føle meg like spesiell som alle andre. Jeg er jo litt pr-kåt av meg så de dagene med litt oppmerksomhet nå nyter jeg tvers igjennom. Synd at det er pågrunn av min tragiske helsesituasjon og en artikkel i avisa som gjør at folk plutselig tar kontakt og viser sin medfølelse. Men som sakt uansett fortid og hvem som skriver til meg og selv om det er en trist situasjon så blir jeg så glad for å føle at det er folk som bryr seg og jeg er ikke helt glemt bort i samfunnet.  Skulle bare ønske jeg hadde slike venner og respons i hverdagen også..da det er utrolig ensomt og deprimerende å føle seg alene med smerter og motgang hver dag. Men tusen takk for alle dere som har tatt dere bry å skrive til meg og håper at flere vil følge meg på ferden videre til håpe om et bedre liv. Jeg merker også personer som skulle ha brydd seg mer men som sårer ved å psykisk krenke meg ned. Den det gjelder her er jeg ikke klar for å stå opp mot å vise hvor mye det kan ødelegge psyken til dem som er nede. Men én dag skal jeg være sterk nok og ikke vær redd for å stå opp mot det som er urett. Fortid er fortid men minner som gjør noe med deg vil aldri glemmes. Takk igjen for alle gode mennesker der ute som vil meg vell og viser sin medmenneske og empati.

Jeg er i Avisa!

Forrige uke ble jeg kontaktet av Trondheim by avis da de hadde fult bloggen min å ville skrive en artikkel om meg! Idag kom den ut og jeg er kjempestolt og rørt. Jeg velger å skrive blogg for min egen del og hadde aldri trodd at livet mitt er interessant for offentligheten. Familie og venner som leser er jo en ting, men at faktisk en avis har lyst til å bruke tid på akkurat meg er veldig spesielt for meg.

Idag er jeg utrolig sliten men bruker de lille kreftene jeg har på oppdatering for dere der ute. Grunnen til udugelig kropp idag er fordi i helgen har vi feiret min stefar som blir 50 i morgen og tantehjerte som blir 8. Når jeg er med i selskap slik situasjonen min er nå må ørepropper til for å dempe støy også må jeg ty til sofaen med en gang middagen og desserten er inntatt. Det føles ikke godt å måtte se så usosial ut men jeg har lært meg at det er en nødvendighet for meg og de rundt er nødt til å akseptere det. Denne helgen var ekstra slitsom men utrolig morro da vi fant på rampestreker og overraskelser for min stefar(bilder under). Ikke nok med det, men jeg og min samboer klarte å spille en duett for alle som var her. Det var en sang som mamma hadde lyst at vi skulle spille for henne til min stefar. Sangen het: "dont worry about me". Jeg er stolt over at jeg med angst klarte å gjennomføre det. Som sagt så har det vært en lang, krevende men utrolig koselig og morsom helg. 




 

Smertelindring

Smertelindring er viktig for meg og min livskvalitet. Smerter er jo noe som gjør vondt!


Når man har kroniske smerter i hele kroppen hver dag er det nødvendig med medisiner som lindrer slik at man holder ut. Jeg tar tramadol for å lindre mine smerter og får å klare å bevege meg.Derfor jeg tar opp dette tema er fordi det er faktisk en vanskelig sirkel på dette. De som ikke vet hvordan det er å ha en kronisk sykdom skjønner ikke hvor viktig det er for meg å kunne lindre plagene mine. Det er faktisk slik at hadde jeg ikke hatt smertelindring hadde jeg ikke holdt ut og hvert her nå. Samtidig så ser jeg det at med så mye smertestillende så fører det jo med seg bivirkninger som hodepine, hard mage osv. Dette blir da en ond sirkel med plager jeg må holde i sjakk. Håper så inderlig at på rehabiliteringen jeg skal på kan hjelpe meg hvordan jeg kan håndtere medisiner og lindre smerter på best mulig måte som er ok for meg. Vurderer også tanken på eventuelt hjemmehjelp eller lignende som kan komme innom å hjelpe meg med det jeg har behov får slik at jeg ikke overbelaster de rundt meg og at det kan gjøre livskvaliteten min bedre. Hva tror dere om det ? vel, det skader jo ikke å prøve de hjelpemidlene man har i dette gode landet. Jeg kjenner kroppen ikke klarer helt å være i fokus til spennende skriving eller avslapning, da det er litt over en uke til jeg drar og det som står på listen som jeg må igjennom før avreise er: Tannlege, fastlegetime, bursdag, psykomotorisk og litt familie tid. Det er egentlig alt for mye på en uke for meg! men det er nødvendig før jeg drar så må bare komme meg igjennom det om det så må en ekstra tramadol til eller ei. Heldigvis håper jeg det blir mye tid til hvile på rehabiliteringen og da har jeg kun meg selv og tenke på. 

Bli ny dag;)

Idag så jeg på et program som het "sexy på 100 minutter", det handlet om å forandre en kvinne og gi henne en ny og kulere stil med et profesjonelt stylingteam. Da kom jeg på at jeg egentlig hadde ønsket meg en bli ny dag, der jeg blir skjemmet bort med styling av hår, makeup og ny klesstil.

Så vis det er noen av dere leserne som kjenner meg, har dere tips som gave til jul eller bursdag. Er jo lov å håpe på at en dag så kan jeg også få en sånn dag. Ikke bli kvalm nå! men egentlig så synes jeg selv jeg hadde fortjent det fordi siden jeg kan huske har jeg måttet kjempe mot sykdom og utmattelse.Da jeg har ikke ork til å dra på ordentlig shopping selv og har ikke masse penger som jeg kan bruke på mote og skjønnhet(det er jeg ikke alene om bare så det er sagt). Det er ikke bare jeg som fortjener dette, men det skal være lov til føle at man fortjener litt stas innimellom når man har hatt og har et tøft liv. Jeg er like mye verdt som alle andre, men jeg føler meg litt bortgjemt i samfunnet da mesteparten av livet mitt er jeg bare her hjemme med familie og er sjalu på dem som faktisk har et sosialt liv, jobb og en grei lønn. Det må vell være lov å ønske seg en dag der man får følt seg spesiell og bli stylet seg fin. Legger ved noen mote bilder under som jeg liker.



 Lov å drømme seg bort i blant her jeg sitter i kosedress og hodepine. 

 

Bekymringer!

Idag har jeg litt skrivesperre da jeg er sliten og egentlig bare har lyst til å ligge å få tankene på noe fint.

Å joda det er veldig mye som er fint rundt meg, tross av sykdom. Men jeg er en person som går rundt med mye bekymringer

nesten hele tiden. Hvorfor? kan jeg ikke bare slutte å bekymre meg så mye? 

men neida det er ikke så enkelt å bare fjerne bekymringer.  

Jeg kan bekymre meg for at de jeg er glad i skal skade seg, bekymre meg for at jeg ikke får gått på do uten at det skal være så innmari vondt,

Jeg bekymrer meg for at jeg ikke gjør riktige valg.......ja jeg må prøve å stoppe med alle bekymringene og redselen jeg har for ting.

Jeg tror at grunnen til at jeg er overnervøs og redd for ting er på grunn av at jeg føler meg usikker.

Usikker på å være god nok fordi jeg er slapp og sliten hver dag. Redd for å miste de rundt meg da de er nødvendig

for min livskvalitet som kronisk syk. Jeg har alltid vært slik siden jeg var liten, så hva skal jeg gjøre?

det er ikke bare å styre denne hjernen. Tar gjerne imot tips og råd vis det er flere som har angst og bekymringer mer enn normalt.

Så til slutt vil jeg bare si at nå er det bare 14 dager så er det inn på rehabiliteringen og det gruv-gleder jeg meg til.

Det blir spennende, men rart å være borte fra alle en måned og håper jeg får så mye hjelp jeg kan til å håndtere min situasjon. 

 

Uten deg, ingen meg!

I kjærligheten er det ennå egoisme, i min morskjærlighet er det ikke<3 
Jeg har egentlig ikke nok beskrivende ord hvor mye min mor betyr for meg. 

Min mor var med fra starten som kilden i mitt liv.

Du har gitt meg all din omsorg og kjærlighet som hjelper meg på livets vei. 
Du har kjempet min kamp og styrken du har vist meg, den blir sett og takker deg alt for sjeldent for det.

I alle livets faser blir du den samme, min mamma som jeg setter utrolig høyt og elsker fra månen og tilbake.

Det er virkelig ikke alle som må kjempe for sin datters helse som du har gjort.

Uansett hvor tøft og tungt det har vært, har du alltid stått på og gjort alt du kan for at jeg skal ha det bra.

En god mor er ikke en som kjøper de dyreste klærne, aldri snakker om det som er vondt,

presser barna mer en det de klarer, tror at det viktigste er den høyeste utdanningen og skjemmes over skavanker. 

En god mor er den som gir deg de behovene du trenger for å gå livets vei og som tørr og snakke om følelser

og aksepterer at det er greit å ikke være best. Er der på godt og vondt og ikke bryr seg om hva andre måtte mene.

Min mamma er stolt av meg selv om jeg ikke er ferdig utdannet, selv om jeg er svak og syk så gir hun seg aldri på å hjelpe og være der for meg.

Jeg har alltid kunne vært ærlig da jeg aldri var redd for å fortelle sannheten. Du forstår meg som ingen andre og jeg elsker deg for det! 
Klarer ikke tanken på å ikke ha deg i livet mitt. Du er den jeg kommer hjem til når jeg har det som verst fordi du er min aller beste venn og den beste mammaen jeg kunne hatt. 


 

Stå opp for deg selv

En av mine svake sider er å stå opp for meg selv og mine begrensinger og behov.  Det er jeg vell ikke alene om. Det er så lett for andre å si hva man skal gjøre og ikke gjøre. Det er bare så sinnsykt vanskelig å være hard for å beskytte seg selv. Når jeg tar med tid til å ikke gjøre noe for å lytte til kroppens signaler føler man seg udugelig og ikke bra nok fordi det har seg slik at uansett hva folk sier så er vi noen dømmende vesner og da er det vanskelig å bare tenke på sitt eget beste.  Når det er sakt så ser jeg det at jeg nå er nødt til å ta tak i meg selv å bli sterkere på hva jeg trenger får at jeg ikke skal bli sykere. Såå..Pliis gi meg styrke til å være den sterke personen jeg egentlig er♡

Ønsker meg ....

En hund !!! Ja det mener jeg virkelig. Har vært vandt med å ha hund som kjæledyr helt siden jeg var født. Men etter jeg flytta ut har jeg ikke kommet så langt med å skaffe meg en hund. Det er jo tross alt et stort ansvar og du har det ansvaret i mange år. Er vell som å ha et barn/partner. Noen vil tenke at jeg er jo syk så hvorfor tenker jeg tanken på en hund. Jo det skal jeg fortelle deg at når man har en kronisk sykdom så er man for det første mye hjemme, man kjenner på ensomheten stadig vekk, når man ikke har noen barn enda har jeg også overflod av kjærlighet og omsorg som jeg ikke får brukt nokk, men som jeg gjerne skulle brukt. Ikke minst det å komme seg ut....nei jeg orker ikke å gå lange turer, men nettop derfor har jeg funnet en rase som ikke trenger mye mosjon men likevell ut på kortturer for å gjøre fra seg.    Hadde bare hatt gått av å hadd en sukkerklump som tvang meg ut et par ganger per dag om så det bare er 5-10 min. Ikke minst en god lytter!!
Pågrunn av bosituasjonen jeg bor nå er det ikke mulig enda, men håper en vakker dag kan jeg skaffe meg en trofast og kjærlig hund som er der på godt og vondt ♡

Behandlingen i psykiatrien

Psykiatri pasienter kan være så alvorlig at de ikke klarer å bære på håpet og kan fort miste kontroll over sitt eget liv.


Hva hjelper det å stenge dem inne, overmedesinere og få dem til føle dem enda mer gal. Kansje er det bare en hjelpende hånd, lyttende ører og noen som kan bære håpe for dem. Være den personen som kan holde ut i tunge og frustrerende faser og likevell vise at du bryr deg og aldri gi opp tanken og fortelle gang på gang uansett hvor lenge det måtte være at det vil bli bedre! Du skal ut av mørke!  Vise at man kan ta skritt for skritt til noe bedre med dyttehjelp fra en som bryr seg.
Det handler om å ikke gi seg! Holde ord gang på gang til det blir bedre! Vær den som forandrer det mørke liv til det blir lys! 

Hvis alle de som jobber i psykiatrien kan tenke i denne vanskelig men også fungerende  retningen istede for å ta den lette veien med å stappe i dem medisiner med all mulige bivirkninger og holde de som fanger gjør all slags  psykiske situasjoner bare vondt værre.
Hadde jeg vært frisk hadde jeg jobbet i psykiatrien å vært den personen som setter mennesket i sentrum med hjelp av min omsorg og ta skrittene med dem uansett hvor lang tid de måtte trenge for å finne lyset sammen med meg. 

Hva mener du er en god behandling for psykiske lidelser?

Hva er du redd for med livet?


Det sies at det en en mening i det som skjer, men det får jeg ikke til å stemme?
Det kan ikke være en mening og føle seg liten og redd, eller å ikke føle seg god nok. Det kan ikke være en mening i å tilfredstille andre uten å bli tilfredstilt selv.
Vis det var en mening i alt som skjer så burde alle vist at den man er og det man gjør så godt man kan er godt nokk.

Livet er en reise på både godt og vondt men det viktigste er håp, kjærlighet og tro. Så selv om du ikke ser meningen i alt som skjer kan du velge å gjøre livet ditt hvert å leve. Mine reflekterende råd for livet :

-  Min religion er vennlighet og respekt.

-  Du som har meg i livet: gi meg din kjærlighet, respekt og det vil vokse i meg og gi dobbelt så mye tilbake.

-Jeg har tre skatter som jeg bevarer og verdsetter høyt. Den første er mildhet. Den andre er en enkel livsform og den tredje er ydmykhet.

-Baksnakk ikke andre mennesker. Framsnakk istede og prøve å få det beste i dem.
-å leve godt er ikke annet enn å leve ærlig og oppriktig.

-Våg å føle det du føler og våg å si det du vil si.

-Så snart du stoler på deg selv,vil du vite hvordan du skal leve.

- Ta din plass og dine verdier samtidig som du gir plass til andre.

Jeg er ikke den flinkeste til å følge de fantastiske rådene selv,eller erkjenne vonde følelser istede for å bli redd men jeg kan velge å prøve så godt jeg kan. Vis ikke kan jeg ikke si jeg gjorde alt jeg kan får å ha et godt liv påtross av alle utfordringene.

Made my day!

Hva er vell ikke bedre enn å tilbringe dagen med de som betyr alt for deg. Har de mest fantastiske tantebarna som vet å få tante glad♡ jeg kjører gjerne en time for å se de og høre med kjærlig stemme: TANTE!! Så mye de vil fortelle og vise meg hver gang jeg kommer. Etter jeg flytta hjemmefra savner jeg jo selvfølgelig mamma og søss med partner ganske ofte da man er vandt med å se dem hver dag. Men det slår ikke savnet etter å se,kose,leke og lytte til de små tantehjertene.  Selv om det er bare er en time unna og ser dem ganske ofte er det uansett uvant når man er vandt med å være med dem nesten hver dag siden de ble født( blir så knyttet, noe jeg er utrolig takknemlig for). De vokser og lærer seg nye ting for hver dag og nå til høsten er begge på skolen:0 hvor ble det av tiden??
Kommer alltid til å stille opp, elske og bry meg om de så lenge jeg lever.

On my way to my famely♡

Mitt 3 nye tantebarn, Roxy♡

Reise ønsker!

Det å reise og oppleve verden og andre kulturer er utrolig spennende.

Har allerede vært en del plasser å reist sammen med familien oppigjennom årene noe jeg setter utrolig pris på!

Favorittplassene jeg har vært er Australia, Jamaica, Monaco og Afrika. De plassene var så annerledes enn de typisk charterplassene , selv om jeg liker de også så er det gøy å oppleve noe helt annet.

De plassene jeg absolutt har lyst til å reise til er :

1. Mexico



Det ser fantastisk idyllisk ut og dette er en plass jeg gjerne kunne ha giftet meg i :))

2. Paris



Det er jo kjærlighetens by så dette er jo et must å ha med kjæresten sin en gang og drømme om å bli fridd til.

Det er vell love til å drømme;)

3. New York



Hadde vært en drøm å få dratt til New York på jentetur med shopping og champagne.

 

Har dere noen favorittplasser dere ønsker å besøke?

Jeg skal hvertfall prøve å sette av litt av den trange økonomien min til sparing for å kanskje oppfylle mine reisedrømmer med de jeg bryr meg mest om.

  "Bildene er henter fra Google."

Les mer i arkivet » September 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
hits